sjaman sjamanisme shaman shamanisme

Trommereisen

Konsultasjoner Kurs Musikk Horoskop Brev fra klienter Whitecougars etiske retningslinjer

Slik opplevde Hege en trommereise med Whitecougar

Trommereise søndag, 5. oktober 2003 – Alternativmessen i Tromsø

Denne søndagen i oktober skulle jeg få en opplevelse jeg sent vil glemme. Lenge har jeg gått og ønsket å få bli med på en reise med sjaman tromme, og på årets messe fikk jeg endelig sjansen. Utenfor døren til trommerommet sto en ung mann, kledd i dyrehuder, og drakk vann. Det måtte være sjamanen, tenkte jeg, men spurte likevel. –Neida, jeg går bare kledd slik til vanlig! svarte han ironisk på klingende østlending mens han kastet et blikk over antrekket sitt. Man trenger vel ikke å nevne at jeg knakk sammen i latter sammen med han, men mer snakket vi ikke akkurat da.

Jeg fant meg til rette i en stol på trommerommet, og betraktet de andre som strømmet inn. Snart var det intime rommet fylt av ca 15 damer i alle aldere. Sjamanen som hadde fått sitt indianske navn White Cougar forklarte litt om hva som nå skulle skje, og viste oss trommen sin og ørnekloa han skulle slå med. White Cougar hadde et behagelig vesen og en humoristisk tone i stemmen sin. Vi lo ganske mye. Vi fikk beskjed om å sette oss godt til rette med begge bena på gulvet, ingen kryssing av verken armer eller ben, takk! Her skulle energiene få fri flyt i kroppene våre uten stengsler. Greit nok, vi gjorde lydig som han sa. Selv satt jeg og skalv som et aspeløv – jeg vet ikke hvorfor, men en stund var jeg nesten grepet av panikk. Energiene i rommet var til å ta og føle på, og jeg lurte på om hele denne seansen ville bli for sterk for stakkars meg. Flere ganger var jeg på nippet til å løpe ut, jeg var så svimmel og følte meg elendig. Jeg skalv og skalv, og var helt iskald. Men jeg ville bli, og jeg bestemte meg for det siste. White Cougar fortalte at nå skulle vi på en reise for å møte vårt kraftdyr, vi ville antagelig møte flere dyr, men det som tok kontakt oftest, var vårt eget kraftdyr. Noen av dyrene kunne til og med gå til angrep på oss, og slike dyr var som regel skyggedyrene våre. Etter seansen skulle vi få en direkte beskjed fra åndeverdenen, via sjamanen. Så startet han opp, med streng beskjed om at når han ga signal om det så måtte vi vende tilbake, for han hadde ikke spesielt lyst å komme og hente oss siden han hadde en annen avtale etter seansen. Vi lo litt igjen, nervøst denne gangen.

Han slukket lyset, tente tre telys og fyrte på sin egen, hjemmelagede røkelse som skulle løse opp blokkeringer i oss og rense energien i rommet. Han ba oss om å forestille oss at vi satt ved et stille vann, en plass vi følte ro og at vi skulle se for oss at dyrene kom til oss. Så lukket vi øynene og han begynte å tromme.

Trommen gikk rytmisk, harde, raske slag – høyt, veldig høyt. For en kraft, for en energi! Jeg følte meg enda mer svimmel, lyden av trommen gikk rett gjennom kroppen min og fylte hver eneste celle i meg – utenfor meg. Plutselig knøt det seg sammen i solar plexus og jeg fikk lyst til å gråte. Men jeg svelget klumpen og konsentrerte meg. Jeg så for meg vannet, gode, gamle Gressvannet hjemmefra. Jeg satt ved vannkanten der vi pleier å fiske, oppå en liten voll. I skyggene så jeg dyrene som kikket på meg, ulven, bjørnen, reven… og en kattunge!?! Kattungen kom bort til meg, hveste og viste meg klørne. –Å så redd jeg ble for deg, tenkte jeg til katta og smilte. Vel, da var vel den mitt skyggedyr. Jeg løftet blikket og høyt oppe på himmelen så jeg ørnene. De svevet så staselig der oppe på himmelen i majestetiske sirkler. Ørnene kommer nærmere, nedover. Samtidig begynner sjamanen sangen sin, og ørna er helt nær meg. Jeg tar på den, kjenner på fjærene, stryker den over hodet, halsen, vingene – det gule øyet stirrer rett inn i mitt og med ett er jeg ørna. Jeg flyr av sted, langt av gårde. Med ett er det som om jeg befinner meg i Australia – jeg kjenner fremmede lukter, føler på meg at innfødte er i nærheten. Jeg flyr igjen, denne gangen lavt over havet – helt til det Afrikanske kontinentet. Varmen er trykkende. Det blir et lite stopp før jeg flyr igjen, over havet, over høye fjellkjeder, over land og bekker. I et steinlandskap er det pause igjen, jeg lukter hestene, bålet, tipiene. Jeg ser smykker og dekorasjoner av bein og ørnefjær – indianerne. Høvdingen har ravnsort hår som flommer nedover kroppen. Overkroppen er dekket av et klede av bein som er vevet sammen. En vakker høvding i sin fineste stas. Så flyr vi igjen, over ukjent landskap – over frodige daler og store floder – vi flyr og vi flyr, jeg og ørna – eller bare jeg?! Vi er tilbake hjemme ved vannet. Jeg klemmer ørna, føler en sterk kjærlighet til den. Så ser den meg dypt inn i øyet igjen, til synsfeltet er fylt av det gule ørne øyet på nytt. Nytt bilde, ørna tar meg i nakken, løfter meg opp og vil vise meg mer enn alle kontinentene. Vi suser oppover og oppover, ut av atmosfæren og inn i verdensrommet. Forbi månen, forbi Jupiter og Saturn, ut av vårt solsystem, flere tusen, millioner lysår borte fra vår egen sol. Etter en rundtur i universet er vi tilbake igjen til utgangspunktet, ørna setter meg ned og det er rett før White Cougar skal få oss tilbake. Trommingen avtar så stopper den. Sjamanen ber oss komme tilbake og våkne. Hele kroppen min dirrer mens jeg kjenner at jeg klamrer meg fast i armlenene. Overkroppen min svaier som en spiral i stolen, og øynene kjennes tunge. White Cougar smiler til oss, ser jeg gjennom skyggene, og ønsker oss velkommen tilbake. Da våkner jeg skikkelig og er helt nummen. Det prikker overalt. Var dette mulig?

White Cougar så på meg, før han ba meg fortelle hva jeg hadde opplevd. Jeg stotret fram noe om ei ørn og universet. Mer klarte jeg ikke å si, jeg var mer eller mindre stum. Så kom beskjeden: - Den skolen du har begynt på, den er ikke riktig for deg – og det vet du! Sa White Cougar mens jeg satt der som et spørsmålstegn. Jeg klarte bare å svare ”hæ?”. Hvordan i all verden visste han at jeg nylig var begynt på skole? Og hva pokker mente han med at det ikke var riktig for meg? Jeg, som fikk så supre karakterer og allting? Han så at jeg ble forvirret og trøstet meg med at jeg skulle fullføre det jeg var begynt på, men måtte likevel understreke at det ikke var riktig for meg. Jeg kjente at nesten jeg ble skuffet. Jeg som var så entusiastisk over å endelig ha tatt meg sammen til å begynne på noe viktig i en alder av snart 30 år. Også får jeg en slik beskjed om at det ikke er riktig for meg? Jeg ble så paff at jeg ikke klarte å kverulere en gang.

I ettertid har jeg tenkt på mye. På katten møtte jeg. Alle drømmene jeg har hatt om katter som angriper meg. Jeg har ikke helt funnet ut av dette med kattene, hva de vil meg. Ørna visste jeg om. De har jeg sett usedvanlig mye på himmelen det siste året, og jeg har drømt dem. Mange ganger. Men skolen? Jo da. Jeg visste det også. Jeg passer ikke helt inn i et A4 samfunn, og bør absolutt følge hjertet mitt. Arbeidslivet mitt til nå har bare vært tull, men nå skulle jeg få det inn i en slags ramme. Som egentlig ikke passer meg. Men jeg vet det. Men foreløpig må det bare være sånn. Og jeg gleder meg fremdeles over de gode karakterene mine og har planen klar videre. Den kvelden var jeg helt nummen og forvirret, og vibrasjonen fra trommen satt i meg lenge. En sterk og rar opplevelse jeg gjerne tar igjen.